Av styreleder Nicklas Poulsen Viki

 

Gjennom kunnskap om menneskets adferd, burde psykologifaget kunne lage nye fruktbare teorier om sammenhengen mellom mennesket, system og naturen. – Psykologien i Norge holder på å bli et lite plaster på et ALTFOR stort sår.

Innledning
Når noen spør hva min masterutdanning i samfunnspsykologi går ut på, kan et svar være at vi samfunnspsykologer er mer opptatt av å diagnostisere samfunnet/organisasjonen enn individet. Vi bruker en modell for forståelse av mennesket, hvor ikke bare individet og dets nære omgivelser er viktige, men også kultur, politikk og historisk kontekst. Mange samfunnspsykologer mener at de representerer en viktig og kritisk gruppe innenfor psykologien som til dels vil utfordre «mainstream» psykologi og sette andre tema en klinisk patologi på dagsorden i norsk offentlighet og helsevesen.

Systemet og klimaet må inn i faget
«Å ta syke i kur» som det het i den gamle kvakksalverlov (Lovdata, 2003) og fortsatt heter i profesjonens terminologi, mener vi må utvides gjennom et fokus på samfunnets ordninger fremfor individene og deres symptomer på sykdom. For hvis behandlingen av mennesket bare er rettet mot den enkelte, plasseres også ansvaret for lidelsen hos den enkelte. Men om man kunne klare i større grad å bruke en samfunnspsykologisk modell (Bronfenbrenner, 1979) som forståelsesramme, kan ansvaret for lidelse også plasseres i omgivelsene.

Hvordan skal vi handle når en stor del av verdens og Norges befolkning vil leve under stadig tiltagende klimaendringer, og med en reell angst hengende over seg for raske samfunnsmessige endringer? Hvordan skal vi møte betydelige omstillinger i arbeidsstokken, eller nye fenomen som flyskam og klimaopprør blant unge? Psykologien må ta en mer proaktiv rolle i møtet med klimaendringene. Psykologien har ansvar for å forklare og foreslå hvordan et menneske kan motiveres til mer miljøvennlig handling og hvordan sosiale mekanismer kan både forhindre men også fremme klimariktige valg.

Her kan faktisk den nåværende bompengestriden være noe å lære av.

Bompengestriden som eksempel
Nordmenn elsker sine biler, bilen er viktig i et langstrakt land som ikke har klart å bygge ut sin regionale infrastruktur gjennom kollektive løsninger. I mange år har bompengene vært ment å finansiere veiutbygging og vedlikehold. Dette har man godtatt i befolkningen. Nå har det dog oppstått et problem. Flere partier som setter klimasaken høyt, mener at bompengene også må finansiere kollektiv-transport. Saken skaper store overskrifter og betente grupperinger. Et bompengeparti ser ut til å gjøre brakvalg i lokalvalget til høsten. Psykologien kan forklare mange av mekanismene som ligger bak en slik inn- og utgruppetankegang. Når vi organiserer oss i ulike grupperinger og lar stereotype syn på hverandre ta overhånd mister vi av syne nyansene som vi alle deler, samt fokus på gode løsninger.

Samfunn- og sosialpsykologien kan gi oss svar på – ikke bare hva disse ulike grupperingene på hver side om bomringen antar om hverandres motiver – men også hvordan vi som samfunn kan skape forståelse for og endre holdninger til det bedre.

Innvandring og integrering som eksempel
Innvandring er ett av de mest omdiskuterte politiske temaene de siste 10-20 årene. Det hviler et stort samfunnsansvar på mange utdanninger for å gi gode svar på hvordan integrering og inkludering mest effektivt kan finne sted. Stor global mobilitet, både i form av arbeidsinnvandring og flukt, har satt våre vestlige og norske verdier og grenser på prøve. I møtet med nye kulturer kan psykologien fortelle oss mye om hvordan mennesket er i stand til å både vise empati, toleranse og åpenhet (Nafstad, 2004) men også hvordan mennesket er i stand til å basere sine handlinger på frykt og feilaktige heuristikker, som det heter i beslutnings- og bedømmingspsykologien. Dette siste fagområdet har flere nobelprisvinnere (bl.a. Daniel Kahnemann, 2002), men er likevel en marginal del av profesjonsutdanningene i Norge i dag, og nedprioriteres dessverre også forskningsmessig.

Noen definisjoner
Et samfunn defineres, ut fra Urie Bronfenbre
nners (1979) økologiske modell, som de fire systemene som omslutter et individ, interaksjonene mellom disse, og endringer og viktige hendelser over tid (Kronosystemet). Klimaet og naturens utvikling og tilstand er ikke spesifikt beskrevet i denne økologiske modellen.

En av samfunnspsykologiens viktigste forfedre har altså ikke klart å forutse behovet for at mennesket også settes i en relasjon til naturen og miljøet. Miljøet i modellen er relasjonelt definert og språket er essensielt, men naturen får ingen tydelig plass. Den er på sin vis tatt for gitt. Apollon sin artikkel «Psykologifaget er medansvarlig for klimakrisen» tar for seg viktige momenter i denne henseende (Apollon, 2019).

I over hundre år har psykologien studert det enkelte menneskets sinn og følelser – som om klimaet, lufta vi puster, maten vi spiser, ikke egentlig har noe ting å si. -Per Espen Stoknes

Det vi ønsker å foreslå med vår politiske plattform, er konkrete handlinger som Psykologiforbundet mener departementene (KD og HOD primært), utdanningsinstitusjonene og Norsk psykologforening (fagforeningen for kliniske psykologer) kan gjøre.

Valget av nye ledere i psykologi-Norge
Psykologisk institutt ved universitetet Oslo og Norsk psykologforening skal velge seg nye ledelser i løpet av 2019. Dette er to av de mest definerende miljøene i Norge for hva faget skal være opptatt av de neste fire årene. Fra de politiske plattformene til dem som stiller til valg, vil man kunne analysere hvordan de ønsker at samfunnsoppdraget skal fortolkes. Vi ønsker at de anser faget sitt som et større plaster på de mentale sårene som opptrer i tiden, enn hva er tilfellet i klinisk psykologi.

Tittelen psykolog beskyttes av helsepersonelloven i Norge. Det betyr at kun dem med en klinisk utdanning, benytter tittelen cand.psychol innenfor faget. Studenter som går i dybden i andre fagområder, som sosial-, organisasjons- eller klima- og samfunnpsykologien, har derfor ikke et definert samfunnsoppdrag ved å bli oppfordret til å profilere seg som samfunnspsykologer, sosialpsykologer eller klima/miljøpsykologer. Alene vil en tittel ikke løse krisen vi står overfor, men alle fag må bruke sine mest motiverte hjerner og jobbe systematisk, tverrfaglig, samt legge gammel profesjonskamp til side om psykologien skal bidra noe særlig til at Norges Storting, regjering, fylker, kommuner, etater og private virksomheter får viktig og oppdatert kunnskap om hvordan mennesker best mulig kan leve side om side med naturen og hverandre.

ELTE-saken 
Da statens autorisasjonskontor (SAK) ble underlagt Helsedirektoratet (Hdir), og universitetene satte ned et faglig utvalg til å vurdere utdanningen fra ELTE, endret vurderingene av utdanningen seg. Psykologiforbundet har støttet disse ferdigutdannede psykologene og de som er under utdanning siden 2016.

Rundt 300 psykologistudenter og psykologer har kjempet en iherdig kamp for å bli anerkjent av det norske systemet. De har tatt utdanningen sin i Ungarn ved universitetet ELTE, en utdanning med et større systemfokus enn profesjonsstudiet i Norge har hatt frem til i dag. I den faglige vurderingen som lå til grunn for «devalueringen» av disse studentenes studie, la det nedsatte faglige utvalg til grunn at for eksempel helsepsykologi fra Ungarn ikke kunne regnes som klinisk relevant. Dette var i 2016. Nå i 2019 har vi i utkastene til RETHOS sine retningslinjer for profesjonen, en større porsjon fokus på nettopp helsepsykologi og forebygging.

For Psykologiforbundet synes det klart at det her er gjort feilaktige faglige vurderinger, og at proteksjonismen i den norske utdanningsmodellen har gått for langt. En rettsak til høsten vil forhåpentligvis gi studentene den oppreisningen de fortjener. Norsk psykologforening må innse sine voksesmerter og må på sikt ta inn masterutdannede og masterkandidater som fullverdige medlemmer. Bare slik kan faget igjen tenke to tanker samtidig, nemlig at psykologien trenger både generalister og spesialister, og at den norske profesjonsutdanningen ikke kan gi relevant kompetanse innenfor alle psykologiens områder.

RETHOS
RETHOS (regjeringen.no) skal definere de nasjonale retningslinjene for helse og sosialfagene fremover i tid, og det er tydelig at psykologifaget sliter med å få plass til alle de viktige fagområdene som kjemper om en plass i profesjonsstudiet. Urfolksperspektivet er beundringsverdig lobbet frem av Sametinget. Mens arbeids- og organisasjonspsykologien, klimapsykologien og det kritiske fokuset i samfunnspsykologien er skjøvet ut av utdanningen og ivaretas nå i masterutdanninger på 5 læresteder i Norge.

For at dagens psykologi skal treffe både de riktige problemstillingene og løsningene, som Norge må behandle på individ og systemnivå, er faget avhengig av masterstudier og tverrfaglig tenkning (som det interdisiplinære studie ved Senter for miljø og utvikling, UiO og International Environment and Development Studies, NTNU, samt masteren i miljøpsykologi fra HiNN).

Samfunnsoppdraget tjener ikke på å bli begrenset til et klinisk individuelt fokus. Det vil gjøre oss maktesløse i behandlingen av kollektivet vårt, som må omstille seg til en forandret virkelighet. Angsten for fortiden/nåtiden/fremtiden beskrives i abnormalpsykologien som en irrasjonell frykt som ofte kan behandles effektivt med eksponeringsterapi, eller som kan begrunnes i tidlige erfaringer av mangel på tilknytning til sine omgivelser. I normalpsykologien er angsten vår trofaste følgesvenn i et foranderlig liv. Den varsler oss om en skadelige utvikling som kan true våre barns liv, og det som løser angstens kvelertak er handlinger som vi tror på kan endre denne utviklingen. Vi kan ikke fortsette med å behandle en velbegrunnet og rasjonell angst og frykt med medisiner og spesialisthelsetjenester. Det vil bli som Norges og andre donorlands utviklingsbistand og deres verdige forsøk på å bøte for verdens urettferdige fordeling av ressurser gjennom noen relativt små pengeoverføringer fra Norge.

Et lite plaster på et altfor stort sår.

 

1 www.psyfo.no/politikk

2 Se for eksempel kandidat i Psykologforeningen Andreas Høstmælingen sin uttalelse her.

3 Nasjonale retningslinjer for helse og sosialutdanninger.

Referanser:

Nafstad, Hilde Eileen (red.) (2004). Det omsorgsfulle mennesket. Gyldendal Akademisk.  ISBN 82-05-32941-9

https://www.apollon.uio.no/artikler/2019/1_psykologistudenter_skogen.html

https://www.regjeringen.no/no/tema/utdanning/hoyere-utdanning/utvikling-av-nasjonale-retningslinjer-for-helse--og-sosialfagutdanningene/programgruppene/programgruppen-for-psykologutdanningen/id2589063/

Lovdata: «Lov om alternativ behandling av sykdom mv.» LOV-2003-06-27-64

Bronfenbrenner, Urie (1979), The Ecology of Human Development. Harvard University Press, 1979. ISBN: 0674224574

Daniel Kahnemann: https://www.nobelprize.org/prizes/economic-sciences/2002/kahneman/facts/

Psykologtidsskriftet «Psykolog­foreningen har vært for reaktiv» - https://psykologtidsskriftet.no/intervju/2019/07/psykologforeningen-har-vaert-reaktiv?fbclid=IwAR1QSv9O4rcUxggOHZ1ZKfrtX-i9prk3j1aEDWLnpIcnW4t-vRpp356_UqQ