#JegErPsykolog: Hans B. Bergsund

#JegErPsykolog er en kampanje med formål om å vise bredden av psykologi i Norge og få frem ekte opplevelser rundt det å finne sit fotfeste som utøver av psykologifaget uten å kunne benytte seg av sin fagtittel. I første utgave gir Hans B. Bergsund oss et innblikk i sine tanker, betrakninger og opplevelser. Bergsund har en mastergrad i helse- og sosialpsykologi fra Universitetet i Oslo.

Hvis du skulle si: #jegerpsykolog, hvilken type psykolog hadde du da kalt deg for?

– Her blir det et spørsmål om man skal basere seg på utdanning eller hvilket yrke man har. Dersom jeg legger utdanningen min til grunn vil jeg antagelig brukt helse- og sosialpsykolog.

Tituleringspraksisen i Norge skiller seg sterkt ut fra praksisen i de fleste andre deler av Europa. For eksempel kan ikke en kandidat med master i organisasjonspsykologi kalle seg psykolog. Hva tenker du om det?

– Hvis man ser på hvordan det fungerer i Storbritannia så har man flere beskyttede psykologtitler, slik som klinisk psykolog, utdanningspsykolog og helsepsykolog. For å kunne kalle seg helsepsykolog må man ha minimum en master i psykologi og en periode med veiledet praksis innen feltet. For meg virker dette som en ordning som ville kunne fungert bra i Norge.

Hva synes du om måten norsk psykologiutdanning er organisert?

– Et problem med psykologistudiet i dag er den splittelsen som finnes mellom profesjons- og bachelor/masterstudenter. Da jeg tok utdanningen min var det for eksempel veldig lite felles undervisning med profesjon, så med mindre man deltok i felles aktiviteter utenfor studiene var det sjelden man ble kjent med eller fikk samarbeide med profesjonsstudentene. Jeg synes det hadde vært en fordel å redusere dette skillet slik at psykologifaget hadde blitt mer samlet og man hadde fått mer samarbeid på tvers av retningene. Et fellestrekk ved både bachelor/master og profesjon er at begge retningene begynner ganske generaliserte, for så å bli gradvis mer spesialiserte. Hadde man for eksempel hatt et felles bachelorløp, for så å velge spesialisering etter tre år (f.eks. innen klinisk-, helse-, nevro-, utviklings- eller samfunnspsykologi) ville man skapt et sterkere fellesskap på tvers av retningene. Dette opplegget ville også vært mer i tråd med hvordan det gjøres flere steder i utlandet. En annen fordel ville også være at man ville hatt mer betenkningstid etter at man har begynt på psykologistudiet. I stedet for å begynne rett på en seksårig utdanning med fokus på klinisk arbeid ville man kunne bruke tid på å bli kjent med de forskjellige retningene og finne ut av hva man ønsker å gå videre med.

Har det at du ikke kan si at du er psykolog begrenset din utøvelse av faget på noe vis?

– Da jeg tok mastergraden min var jeg bestemt på at jeg ville jobbe med forskning. Fordelen med dette er at mastergradene i høy grad er rettet mot forskning, og det var derfor naturlig for meg å ta denne veien videre da jeg hadde fullført graden. Utfordringen er at for å kunne jobbe som forsker må man ta en doktorgrad, og det er ikke alle som har lyst til å gå denne veien. Mitt inntrykk er at det er vanskelig å finne relevante jobber for de som har en master i psykologi, men som ikke ønsker å forske. En av grunnene er nok at arbeidsgivere der ute ikke vet nok om hvilken kompetanse disse personene har, og derfor ser man aldri stillingsutlysninger for «Master i kultur- og samfunnspsykologi» eller «Master i utviklingspsykologi». Siden vi med masterutdanning ikke kan kalle oss psykologer hadde det heller ikke falt meg inn å søke på en stilling der overskriften er «Psykolog». Jeg kan med andre ord ikke sikkert si hvorvidt mangelen på en psykologtittel har begrenset min utøvelse av faget, men jeg kan se for meg at dersom man hadde åpnet opp forståelsen av hva psykologifaget innebærer ville det også kunne medføre at flere arbeidsgivere ville være villige til å ansette oss med en master i psykologi.

Hvilke kompetanser innenfor psykologien anser du som de viktigste for å møte fremtidens samfunnsutfordringer i Norge?
– Jeg tror vi med psykologifaglig bakgrunn kan bidra på mange områder som vil være viktige i fremtiden. Selv jobber jeg med forskning på sped- og småbarn som utvilsomt er et av de viktigste feltene når det gjelder fremtidige samfunnsutfordringer. Det å spre god, forskningsbasert kunnskap til foreldre og tjenester som jobber med de minste kan være med på å forebygge og behandle problemer som ellers ville kostet mye for både samfunnet og enkeltmennesket i fremtiden.