#JegErPsykolog: Toril Hjorthol

#JegErPsykolog er en kampanje med formål om å vise bredden av psykologi i Norge og få frem ekte opplevelser rundt det å finne sit fotfeste som utøver av psykologifaget uten å kunne benytte seg av sin fagtittel. I tredje utgave gir Toril Hjorthol oss et innblikk i sine tanker, betrakninger og opplevelser. Hjorthol har en mastergrad i kultur- og samfunnspsykologi fra Universitetet i Oslo.

Hvilken akademisk bakgrunn har du innenfor psykologien?

Jeg har mastergrad i kultur- og samfunnspsykologi fra Universitetet i Oslo, og skrev masteroppgave om enslige mindreårige flyktningers læringsvilkår i grunnskole for voksne. Jeg tok en del sosiologiemner i bachelorgraden min, så jeg fattet tidlig interesse for det samfunnsmessige og strukturelle blikket i tillegg til det mer individuelle og til dels medisinske man møter i psykologien.

Jeg bodde på Cuba og i El Salvador i perioder i tjueåra og fikk verdifulle krysskulturelle erfaringer. Hvis jeg skal komme med et kontroversielt, akademisk tips (men kanskje også klisjéfylt) er det å ikke rase gjennom bachelor og master rett etter videregående. Det skal leves utenfor lesesalen!

De siste årene har jeg jobbet med forskning på vold og traumatisk stress, forskningskommunikasjon og digitale verktøy i et velsignet flerfaglig miljø på Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. Nå nettopp begynte jeg i ny jobb på Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, region Øst, hvor jeg skal jobbe med kommunikasjon og faglige bidrag i ulike prosjekter.

Hvis du skulle si: #jegerpsykolog, hvilken type psykolog hadde du da kalt deg for?

Samfunnspsykolog? Men jeg har en følelse av at jeg måtte tatt doktorgrad med samfunnspsykologisk fokus for å fortjene den tittelen, siden jeg ikke har jobbet direkte med samfunnspsykologiske prosjekter. Samtidig spiller nok nettopp den gemene hops oppfatning om at «en psykolog er en terapeut» inn på min usikkerhet om hva jeg burde kalle meg. Jeg er ingen terapeut og kan ikke så mye om klinisk praksis eller abnormal psykologi – noe som er problematisk når folk flest automatisk får assosiasjoner i den retningen av tittelen psykolog.

Tituleringspraksisen i Norge skiller seg sterkt ut fra praksisen i de fleste andre deler av Europa. For eksempel kan ikke en kandidat med master i organisasjonspsykologi kalle seg psykolog. Hva tenker du om det?

Jeg tenker at Norge trenger et bredere perspektiv på det utrolig spennende og mangefasetterte faget psykologi, og at vi må ta igjen våre europeiske og amerikanske venner. Historisk tenker jeg det var gode grunner til å beskytte tittelen og unngå bindestreksterapeuter, men den kampen er tatt.

Hva synes du om måten norsk psykologiutdanning er organisert?

Psykologi som fag kan styrkes av at norske folk får øynene opp for alle mulige måter å jobbe med psykologi som ikke handler om klinisk praksis. Det er jo allerede et offentlig ønske om å jobbe mer strukturelt og forebyggende fremfor en-til-en-terapi. Jeg vet ikke om det stemmer, men jeg har et inntrykk av at «stakkars» psykologspesialister som knapt har hatt om «community-psykologi» ansettes i kommunale stillinger som en med master i kultur- og samfunnspsykologi kanskje har bedre faglig bakgrunn til å skjøtte.

Har det at du ikke kan si at du er psykolog begrenset din utøvelse av faget på noe vis?

Det var nok vanskeligere å få jobb etter levert master, men det ordnet seg etter hvert. Jeg var interessert i å jobbe med forskning, og å skrive masteroppgave i samarbeid med et forskningssenter ga meg en fot innenfor. Likevel har det kanskje vært vanskeligere å få like høy faglig anerkjennelse som en som har profesjonsstempelet, selv om vi har like lang utdanning.

Hvilke kompetanser innenfor psykologien anser du som de viktigste for å møte fremtidens samfunnsutfordringer i Norge?

Jeg tror
vi må tenke parallelle spor, at alt fra nevrovitenskapelige til
klimapsykologiske til mer sosioøkonomiske perspektiver på psykisk helse kan få
spillerom. Fremtidens samfunnsutfordringer tror jeg kommer til å handle om økt
ulikhet, dårligere velferdstjenester og store klimaomstillinger, noe som
definitivt vil påvirke samfunnet vårt som helhet og psykisk helse for den
enkelte. Økt utrygghet og mer konkurranse om ressursene er ikke godt for
psykisk helse i befolkningen, generelt sett.

Så er spørsmålet hvordan å angripe disse utfordringene, og på hvilket tidspunkt. Jeg tenker at å behandle klimaangst og arbeidsløshet terapeutisk er ganske ressurskrevende, og at det finnes strukturelle metoder som trengs å styrkes. Og at psykologer (både lisensierte og mastere) må være mer tydelige på å flagge fundamenter for god psykisk helse i det store lag av befolkningen, særlig overfor politikere som ofte er litt for glad i det biologiskmedisinske og tallmessige perspektivet. Dessuten tror jeg et mer strukturelt og fordelingsmessig syn på lettere psykiske lidelser, samt forebygging, gir samfunnsøkonomisk mening, noe politikere pleier å lytte til.