Typisk mann?: Ole Jacob Madsen

I kampanjen Typisk mann? setter vi fokus på hvilke tanker menn selv har rundt maskulinitet, deres egen identitet og hvilke utfordringer menn møter i dagens samfunn. Kampanjen sitt formål er å åpne opp en diskusjon om hva det vil si å være mann, og således begynne å sette ord på det usagte i den offentlige samtalen om det å være mann i dagens Norge. 

Hva vil det si å være mann, for deg?

Å være mann for meg vil først og fremst si å være privilegert til sjelden eller aldri å måtte tenke særlig på hva det vil si å være mann. «I am what I am» som Skipper’n sier.

Hvordan er det for deg å vise følelser og sårbarhet?

Jeg føler (!) at mye av bekymringen for om menn ikke snakker nok om følelser eller sårbarhet er forenklet. Joda, det er nok en faktor i enkelte mannlige livsløp som ender tragisk, men for min egen del så er noe av det jeg setter aller mest pris på i vennskapene med andre menn muligheten for å snakke fritt og åpent om det aller meste. Ofte tar praten form av klaging, selvutlevering og politisk ukorrekthet. Jeg tenker ikke på dette primært som deling av følelser og sårbarhet, men indirekte er det vel også det? Bare at følelser og sårbarhet inngår integrert i samtalen i tingene vi tilfeldigvis er opptatt av. Jeg tror mange andre menn også har det sånn, og at de derfor jevnt over er bedre forspent enn mediakarikaturene om «de tause mennene» som ikke klarer å snakke åpent sammen.

Unge menn er overrepresentert i flere statistikker som viser til mistrivsel i Norge, hva tenker du man bør gjøre for å hjelpe disse?

Menn som ingen treng var vel tittelen på en novellesamling av Frode Grytten, der tekstene handler om menn som føler seg utilstrekkelige, unyttige og mislykket. Jeg tror det den tyske filosofen Axel Honneth kaller for sosial verdsetting er et anerkjennelsesbehov vi ikke snakker nok om. Og som kanskje spesielt er aktuelt for en del unge menn i dag, som har tapt status sammenlignet med tidligere, og som i mindre grad enn kvinnene ser ut til gripe begjærlig mulighetene det individualiserte samfunnet tilbyr, men der sosiale verdsettingen i mindre grad er knyttet til faste størrelser som hjemsted, posisjon, slekt, men i større grad er noe du må skape selv? Og der veien ofte går via lang utdannelse. Ikke at alle kvinnene har det så lett heller da, men det er en annen sak!

Som samfunnspsykolog vil jeg nok argumentere for systemiske intervensjoner der man sørger for at flest mulige menn inngår i meningsfulle fellesskap i sine nære omgivelser gjennom utdanning, arbeid, lokalmiljø, fritidstilbud og fysisk fostring. Men det vil nok kreve noe av dem også. Den danske dokumentarserien Mannefall (tilgjengelig hos NRK) får fint fram hvor komplekst dette er, og at dette også handler om at mennene selv må ville endre seg, og de ikke alltid er villige til å slipp på sine fobiske livsstiler eller særegenheter.   

Hvilke rollemodeller har vært viktige for deg som mann?

Jeg kommer fra Moss, en tidligere industriby på Østlandet, og som mange andre her er jeg vokst opp i en typisk arbeiderklassefamilie. Hvis jeg skal generalisere så har nok det ført til at jeg er vokst opp i et miljø med en rimelig tradisjonell mannsrolle knyttet til uavhengighet, materielle verdier, bygge og fikse ting, jovial humor, antiintellektualisme, styrke, utholdenhet og innbitthet. Så for meg så tror jeg at alle mannlige rollemodeller som brøt med dette mønsteret var kjærkomment: ynkelige menn, underlige menn, alvorstunge menn; menn og kvinner som i det hele tatt utvidet ikke bare det mannlige, men det menneskelige. Således var særlig filosofistudiene i Bergen en åpenbaring. Det var et mannsdominert miljø og preget av eksentriske originaler jeg aldri hadde møtt i Moss.

Hva tenker du er den største utfordringen menn opplever i dag?

Jeg tror ikke det er én utfordring som er typisk for alle menn. Tvert om tror jeg mange menn klarer seg veldig bra, og i bunn og grunn er heldige med mangt, og som heller ikke opplever det spesielt strevsomt med å være mann i dag. Og fortsatt tror jeg unge menn vokser opp med romsligere kjønnsroller enn kvinner. Der det er flere måter å være «kul» på hvis du er gutt, mens jentene i større grad blir konfrontert med å være «fin» fra tidlig av som ubønnhørlig handler om kropp og utseende. Og der en av de fremste digitale fritidsaktivitetene i barne- og ungdomsårene for guttene er mer preget av lek og sosialt fellesskap med online dataspill, og ikke nådeløs sosial sammenligning på SoME.

Når det er sagt så tror jeg det er en økende gruppe unge menn som er mer sårbare enn før, og i bunn og grunn ikke har det så greit. Der de ikke blir spesielt anerkjent for arbeidet sitt, hvis de i det hele tatt har det, og heller ikke er attraktive nok til å bli valgt av kvinner, og i motsetning til dem heller ikke kan få barn på egen hånd. Og som lever alene i en type utenforskap som blir selvforsterkende, og der de blir selvmedlidende, bitre og hatske, og søker tilflukt i dysfunksjonelle virtuelle fellesskap, fantasiverdener, rus, alkohol eller mat, som bare forsterker ensomheten deres.

Hva føler du man burde snakke mer/mindre om i forbindelse med menns psykiske helse?

Jeg tenker ofte at kampanjene etter å få menn til «å snakke om det» som vel også dette intervjuet er et eksempel på, har svelget et agn om at bare flere menn lar seg innlemme i den nye åpenheten om følelser og psykiske lidelser så vil alt bli bra. Men for å parafrasere Anders i Joachim Triers Oslo, 31. august når han får forsikringer om at kommer til å ordne seg: «Det gjør ikke det, vet du». Det trenger ikke å ende tragisk i selvmord riktig nok, men det er jo unektelig slik at kvinners økte valgfrihet gjør at de kan stille stadig større krav til en eventuell mannlig partner, ikke minst hva gjelder utdannelse og status. Og dermed blir også flere menn valgt bort. Det er ikke sikkert vi får gjort noe med det med terapeutiske katarsisløsninger, og kanskje har ikke dette noen åpenbare løsninger heller der alle blir fornøyde, med mindre noen vil argumentere for å redusere kvinners utfoldelsesmuligheter og rett til å klare seg på egne ben.